Onsdag 8. november ble det satt ny og grundig publikumsrekord i bokbad i Lillestrøm. Når billettene til bokbad med Lars Mytting ble lagt ut i sommer, gikk det kort tid før alle var revet bort.
Lillestrømbibliotekene flyttet da arrangementet til salen Universet i Lillestrøm Kultursenter, men det gikk ikke lang tid før Universet også var for lite for Mytting. Så da ble det satset stort, og selve Teatersalen med 600 seter ble booket! Og det var jammen bra, for interessen har vært overveldende. Full sal, venteliste og til og med forsøk på salg av falske gratisbilletter.
Og at dette var en kveld vel verdt å delta på, tror vi at alle som var til stede er enige i. Scenen var pyntet og dekorert etter alle kunstens regler og midt på tronet en gammel hestekjerre utlånt av Marit Sandbraaten på Lørenfallet. Kvelden begynte med to marsjer av fremført av orkesteret Lilus fra Lillestrøm kulturskole. Musikantene er i alderen fra 10-18 år, og spiller fiolin, bratsj og cello.
Elevene ønsket Mytting velkommen med en halling i fra distriktet vi bor i og «Ringnesen», en kjent reinlender fra hans hjemtrakter.
Og så kom Mytting endelig på scenen! Han og Lillestrømbibliotekets bokbader Elisabeth K. Johansen inntok hestevogna for en hjertevarm samtale om skriving, ideprosess og Hekne-trilogien Søsterklokkene, Hekneveven og Skråpånatta. Han kunne fortelle at de fleste av bøkene og ideene hans kommer fra at han ser for seg personer. Og så skriver han, og skriver om igjen, og igjen- det er mye som ikke passer inn i det han skriver akkurat nå, og det legges til side til det han kaller «delebiler» - et utrykk lånt av Levi Henriksen, som kanskje passer inn et annet sted - også i disse bøkene er det hentet ting som ikke passet inn i det som ble skrevet tidligere. Og noen ord er også pønsket ut bare i hans eget hode.
Historien om søsterklokkene kom litt uti skrivingen. Planen var egentlig en mer konvensjonell slektshistorie, men så kom han over dette sagnet om søsterklokkene igjen- og gikk gradvis inn i sagnene og søsterklokkene og heknesøstrene. Og det er tatt inn veldig mye sagn, historiske hendelser og historiske personer inn i fortellingene. Hvor mye som er sant og hvor mye som er funnet på kan være vanskelig å vite, for Mytting er veldig overbevisende i skrivingen sin. Mytting sa selv at tonen og språket i bøkene må han finne hver gang, for det er ikke alltid karakterene passer inn i den stemningen han ønsker å få fram. Han sammenlignet det med å lære å spille et nytt instrument hver gang.
Hekne-triologien er mange ting: en storslagen slektssaga, en beretning om Norges historie og utvikling og et stort litterært verk. Ikke minst er det også et vell av inngående kunnskap om ting leseren kanskje ikke visste man var interessert i – blant annet Norges mest detaljerte beskrivelse av våpen. Mytting sa selv at han likte godt selv å gå dypt inn i detaljene, og at det passet godt til personene han skriver om. Detaljkunnskapen bringer Mytting nærmere tiden han skriver om og minner om tiden, menneskene og deres håndtering av utfordringene da. Han foretrekker å gå ut og kjenne på ting og snakke med folk og heller sjekke opp detaljene etterpå.
Da gjenstår det å takke for at dere alle ville dele denne kvelden med oss. Takk til publikum som møtte opp, takk til alle som satt hjemme, takk til Lillestrøm Kultursenter for leie av sal og scene, takk til Lillestrøm kulturskole for flott musikk, takk til Bokhandler Beth og Norli Lillestrøm for boksalg til alle som ønsket, takk til Marit Sandbakken for utlån av ulik pynt til scenen, takk til ansatte ved biblioteket som pynta, sjaua og fiksa, haket av i innslipp, kjørte strømming både her og der og ryddet opp etterpå. Og ekstra varm takk til Lars Mytting for å sette alvorlig sterk rekord i publikumsoppslutning.
Takk til deg og takk for bøkene dine!
